desember 18, 2016

I de siste 15 årene av min fars liv delte han ut en pris i Bergen, til mennesker som hadde markert seg innen lokal kulturliv, spesielt innen film og teater. Prisutdelingen ble en tradisjon vi hadde med oss hver førjulstid i Bergen.
Min far gikk bort i 2008, og jeg har etter dette bodd mye på Mosterhamn. Det har vært naturlig å gi ut prisen blant Bømlos innbyggere i denne tid.

Prisen gikk i 2011 til Brynjar Stautland og i 2012 til Ragnhild Randal.
I 2015 har komiteen for Jan-Alfred Løtvedts Minnepris valgt å la Gerd-Helen Selle være prismottager.
Gerd-Helens virke for Moster Amfi har gjort amfiet til en arena for kulturelle opplevelser på Vestlandet.  Stedet fremstår som ett av Hordalands og Vestlandets kjente besøksmål for publikum og en rekke kjente og store artister innen kunst, musikk og teater. Idag fremstår Moster Amfi som et kulturhus med permanent museumsutstilling, en stor utescene, faste kunstutstillinger og en rekke konserter og andre arrangement. Utviklingen av Amfiet til den kulturelle arena det er idag er mye takket være Gerd-Helens iinititaiv, ideer og gjennomføringskraft ikke bare som daglig leder men også som en privat ildsjel for amfiet._MG_0252

Continue reading...

desember 20, 2015

Idag har jeg deltatt på et marin arkeologisk treff omkring forliset av Santiago. Forliset fant angivelig sted utenfor Mosterhamn rundt 1588. I denne forbindelse har skuespillet som jeg skriver på omkring Santiago vært fremført i utdrag. Fire dyktige skuespillere fra Bømloteateret satt vedsidenav hverandre på en scene strippet for dekor – på hver sin pinnestol med to enkle lys rettet mot dem – og leste opp replikkene foran publikum. Så flott!

Det er helt magisk som manusforfatter å første gang høre ordene man har famlet med på papiret bli levendegjort gjennom en skuespiller. Plutselig lever dialogen sitt eget liv, og scenen endrer seg der og da. Det er i det hele tatt magi i treffet mellom skuespillere, skuespill og scene. Fra det øyeblikket disse elementene møtes skjer det noe. Skuespillerene tar plass på scenen, lyset slukkes og spillet kan begynne. Vi går inn i fantasiens og lekens verden, men på ramme alvor. Det er utrolig gøy, rett og slett!

Veslegutten var med på «jobb» idag og lå i vognen og sov som bestilt helt til stykket var ferdig fremført. Da var det hans tur til å leke. Jeg er en veldig stolt mor.

FullSizeRender

 

Bildet viser fra venstre: Thorleif Stokke («Isak»),Heine Larsen («Grindheim»), undertegnede, Emma Sele («Lucie»), Øystein Kausrud («Kaptein Bernadino»).

Continue reading...

desember 12, 2015

Vetleguten har akkurat fyllt 1 år. Vi feiret i hagen med kake, grilling og sang.  Solen skinte fra blå himmel, og ettermiddagen gikk over i en lun sommerkveld med roseduft som lett parfyme dvelende i luften. I det øyeblikket jeg bar kaken til ham, med det vesle ett tallet godt plassert i marsipanen kjente jeg meg lykkeligere enn noensinne. Livet er så skjørt, men akkurat der og da; så fullkomment. Å få et barn, og feire den første bursdagen hans, se han ta sitt første steg og høre de første ordene hans forme seg litt etter litt. Lykke. Jubilanten selv var ikke like beveget som sin mor over dagen. Han satt som en Paterfamilias ved enden av bordet, spiste marsipankake med hendene, og smilte fornøyd over alle de glade ansiktene som var samlet rundt ham.

Sommeren har ikke bragt det beste været til Vestlandet. Bursdagsfeiringen ble dermed utvidet med en første utenlandstur til London. British Airways bragte oss vakkert frem og tilbake. Og jeg mener virkelig vakkert. Alt fra vennlighet i hver gest, hvite duker på de små klaffebordene ombord i flyet, deilig mat, hjelpsomhet og punktlighet.

Vi ankom London til sol og nydelig sommervær. Og praktfulle byggverk som har vært der i alle dager, som en kontrast til det alltid pulserende, aktive og internasjonale kulturelle miljøet byen byr på. Vi var i Hyde Park og nøt solen i fluktstol, så Alexander McQueen utstillingen Savage Beauty, gikk til nabobygget og kikket på dinosaurer, og var innom den katolske kirken til familemesse søndag morgen. Samme dag var det et årlig sykkelrace i London, slik at hovedgatene var tomme for trafikk. Det var nesten surrealistisk å gå med barn i trille ned Brompton Rd i solskinn uten en eneste bilmotor brummende i bakgrunnen. Mer surrealistisk var kanskje vårt møte med mannen fra Caracas, på fortauet utenfor hotellet i Knightsbridge. Hotellet ligger stille til – i en sidegate med en rekke sjarmerende «townhouses» som huser fastboende. Man møter vanligvis ikke mange på sin vei fra hovedveien inn hit. Vetleguten og jeg hadde vært på tur og kom klatrende ut av en drosje da vi møtte på en eldre distingvert herre med tilbakestrøket hår, syltynn bart, smårøykende på en cigarillos.

 

Eldre distingvert herre: Your niece or nephew? (skarp syd-amerikansk aksent, nikkende til Vetleguten)

Moi-même: No- er, he’s my son! (Gledesutbrudd, men litt fornærmet. Vetleguten en niese??)

Eldre distingvert herre: Oh, my father was also old when he had me. He was eighty four.

Moi-même: Oh. I see. (Noe mindre entuasiatisk. Lurer på om frisøren klippet meg for kort)

På dette tidspunktet kunne samtalen vår endt brått og ubetydelig, med en lett snerrende «I wish you a pleasant day Sir» fra megselv, men noe holdt meg igjen. Denne mannen ville jeg lytte til. Vetleguten og hans gamle mor på snart 83 ble stående.

Eldre distingvert herre: I am from Caracas. My mother and father they had 4 kids. They waited 20 years for me. They prayed in their hearts. And they have always prayed for great things to happen to me. And it has. (Han peker mot hjertet. Han peker mot himmelen.Alt med samme skarpe aksent, men med et dempet tonefall.)

Moi-même: …how wonderful – (lengre kom jeg ikke)

Eldre distingvert herre: I own many restaurants. I have sons. In Caracas they stay, they don’t come back when they grow up, take alle the money, and run off. They stay, with their family. I have been lucky. I pray for things in my heart. And God gives to you when you pray for things that are in your heart. (Han peker mot hjertet mitt)

Moi-même: (litt stotrende som den troende, kristne jeg er – men oppvokst i et norsk sekulært samfunn hvor vi aldri snakker om slike ting på fortauet på en helt vanlig solskinnsdag om sommeren)  I prayed for him (pekende på Vetleguten) and here he is. (Hørtes ikke like flott ut som da Eldre Distingvert herre fra Caracas snakket om disse vakre tingene.)

Eldre distingvert herre: Mashallah! (hånden mot hjertet, deretter mot meg, fremdeles dampende på sin cigarillos, i samme dempede tonefall. Smiler til Vetleguten.)

 

Så var samtalen vår over. En betroelse om Gud, livet, kjærlighet, bønn og håp – alt iløpet av 5 intense minutter på et fortau midt i London.

Noen somre bringer forandring. Forrige juli ble jeg mor. I år har jeg fått feire min sønns 1-års dag. Sommeren har ellers bragt med seg både sol og regn. Glede og sorg. Stillstand og bevegelse. Vi er dynamiske og drives heldigvis fremover. I endring. Med håp i hjertet, med bønn, i glede og takknemlighet.

Og snart er det høst.

IMG_8018

Continue reading...

desember 5, 2015

Jeg opplever min første sommerferie sammen med min sønn. Det er en nydelig tid. Vi har sett de vakreste sandstrender og har hatt blikket vendt mot uendelige horisonter. Sinnet fylles med ro og fred, men veslegutt nyter elementene på en helt annen måte enn sin mor. Sand er fantastisk gøy, både å spise og krabbe i.

Jeg skal ha utstilling i Mosterhamn mars til neste år. Det blir en innstallasjon som skal foregå over 5 dager. Utstillingen blir både fotografi, natur elementer og lyd. Jeg gjør opptak på ferie av bier som suser fra blomst til blomst, og fugler som synger i skumringen. Nesten klisjepreget vakkert. Bildene blir noe helt annet.

I mellomtiden reiser vi videre, lillegutt og jeg, og nyter late dager i vakre landskap. IMG_7596

Continue reading...

desember 30, 2014

Jeg er så inderlig glad. Flere ganger gjennom dagen tar jeg meg selv i å tenke om livet er en drøm, eller om det virkelig er så godt som det er nå. I tillegg til dette er våren ankommet. Med deilig sol, varm luft, fuglesang om morgenen, og grønne knopper på trærne.

Fredag var jeg på filmfremvisning i studio på Landås. Studio var innredet i det som hadde vært et tidligere tørkeloft, og eieren hadde gjort en fantastisk jobb i å skape et helprofft og gjennomført trivelig lokale, med vaker utsikt fra Låndås mot sentrum. Denne morgenen skulle vi se på det ferdige resultatet av “Keiseren”, dokumentarfilmen om Hilmar Reksten. Lysene ble dempet i takrommet, og skjermen gikk i sort. I det øyeblikket den hvite lille logoen med velkjente bokstavene “nrk” kommer frem på skjermen, samtidig som toner og bilder fra vår film åpenbarer seg, kjenner jeg en liten klump i halsen. For 8 år siden startet jeg arbeidet med denne filmen. Jeg hadde et første møte med regissør Lars Skorpen på Aroma kafe. Min far og jeg hadde pratet om å videreføre planene om en film omkring Hilmar Reksten i lang tid før dette. Daværende leder ved Vestnorsk Filmsenter Hans Otto Nicolayssen, var positiv til å få prosjektet iverksatt. Men det skulle altså ta 8 år med arbeid, søknader om midler, og andre konflikter før det ferdige resultatet forelå. Filmen er blitt god. Etter min mening driver den sitt publikum engasjert fremover, og forteller historien om en komplisert men fascinerende karakter og forretningsmann.

Da jeg noen timer senere spaserte ut fra leiligheten på Landås etter mange kopper deilige nytraktet kaffe, ble jeg møtt av solen, og en varm, velkjent fønvind. Våren var her. Igår så jeg grågjessene i klassiske formasjon på himmelen, og feiret med en nydelig tur på Stendafjellet. Ved toppen var temperaturen 16 grader, og solen skinte fra blå himmel. I slike stunder blir man lett euforisk.

Det er godt å ha deilige stunder i livet hvor man føler at lykken står en ved. Man kjenner seg så velsignet heldig. Å bære liv i magen når våren spirer rundt en, må være noe av den beste følelsen i verden.

Bilde tatt 30.03.14 kl. 15.09 #3

Continue reading...

desember 24, 2014

Jeg registrerte plutselig at det var en liten evighet siden jeg hadde skrevet noe bloginnlegg. De siste månedene har jeg befunnet meg i en tilstand av intens kvalme og sterk lykkefølelse. Veldig lykkelig og gravid, med en liten gutt i magen.

Forsiktige planer om utstilling og nye prosjekter er havnet litt på hyllen. Den siste billedserien var ferdig i midten av november, men jeg har valgt å ikke publisere den på sidene mine, og heller vente til det kan stilles ut i en annen kontekst.

Nå brukes tiden til å smile, smile, smile – i verdens beste lykkerus, og kjenne etter forsiktige små bevegelser av nytt liv der inne, som sommerfuglvinger i vårsol.

Continue reading...

desember 14, 2014

Gjennom svangerskapet fortalte mange meg at jeg kom til å bli så utslitt når babyen kom til verden. Barseltiden ville by på minimal søvn, og mye tårer og slit. Resultatet av å høre dette bli fortalt meg fra så mange, var at jeg begynte å kvi meg litt til den første tiden med barnet mitt. For det første fordi jeg skulle bli mor for første gang, og ikke hadde noe særlig barnestellserfaring å snakke om. For de andre, fordi jeg var redd for hvordan jeg skulle håndtere den meget omtalte barseltiden.

Jeg hadde et fantastisk lykkelig svangerskap. Ingen komplikasjoner, og mye glede med usedvanlig godt humør. Jeg nøt de 9 månedene, og kunne sikkert gått gravid i en måned til uten at det ville gjort noe. Babyen min ble født 28.juli. Jeg fikk en strålende tid på fødeavdelingen på Stord Sykehus. Et stort og deilig enerom med utsikt til en nydelig park. Omsorgsfullt personale som viste tålmodighet og  ro gjennom de 5 dagene jeg fikk være der. I Bergen har jeg forstått det slik at det er gjennomsnitts “liggetid” på 2 døgn for de nybakte mødrene på KK. På denne knappe tiden skal man både komme seg etter fødsel, lære å stelle barnet sitt, og få igang ammeprosessen. Det er vanskelig å begripe hvordan dette kan gå til i løpet av 2 døgn for en førstegangsfødende.

På Stord var det roen rundt oppholdet som ga meg og min sønn en god start på barseltiden. Og slik har det fortsatt. Resultatet er at jeg hverken er spesielt trøtt eller sliten nå, og trives så godt med barnet mitt at jeg føler jeg flyter på en sky av intens forelskelse og lykke. Han er selvsagt den skjønneste lille gutten i verden, og jeg kan ikke se meg mett på ham. Noen ganger ser jeg megselv i noen uttrykk han lager, andre ganger ser jeg trekk av mennesker jeg har kjær. Men til sist er han mest lik segselv.

Det er godt å oppleve at ting man får forespeilet som vanskelig og umulig, går bedre enn forventet. Jeg kjenner meg så velsignet heldig, og unner alle fødende  kvinner den samme gleden og omsorgen fra omverden i den første tiden med barnet sitt.IMG_1627

Continue reading...

desember 14, 2014

Like etter jul ifjor ble jeg forespurt om å være med i en komite som skulle tilrettelegge for en lokal feiring av vårt Grunnlovsjubileum. 17.mai feires tradisjonelt sett med en lokal Gudstjeneste, men i år ville presten også inkludere andre innslag som skulle markere dagen ytterligere. Resultatet er blitt en spennende og variert Gudstjeneste som inneholder sang fra elever fra grunnskolen, musikk fra det lokale skolekorpset, og et tableau med 5 deltagende elever i 12 års alderen, som jeg har vært heldig å få iscenesette. Jeg har øvd med elevene på skolen siden mars, og imorgen skal vi ha generalprøve.

På utendørsscenen hvor tabelauet skal fremføres, skal en flink snekker ikveld lage en prosceniumsramme på 5 ganger 2 meter, som vi dekorerer med bjørk. Handlingen skal foregå inne i rammen. Spelet foregår i 1814, og elevene gjør roller som Prins Christian Frederik, Carsten Anker, tjenestejenten Anne, og de to soldatene Hans og Olav. Ettersom dette er et tableau, spiller vi mye på gestikulasjon og mimikk, samtidig som presten leser kommentarene ikledd en tidsriktig prestekjole. Kostymene som er laget spesielt til spillet, er sydd av en fantastisk dyktig skredder. Hun har skapt de fineste frakker til Prinsen og Hr Anker fra Eidsvold. Estetikk er et sterkt scenisk virkemiddel!

I Gudstjenesten markeres «bruddet» i dramaturgien ved både musikk og sceneskifte. En trommevirvel spilles idet elevene kommer ned midtgangen. Spelet foregår på scenen, inne i rammen, mens resten av Gudstjenesten foregår på gulvet foran scenen. Trommen spiller også avslutningsvis idet elevene går av scenen.

Denne formen for feiring av vårt Grunnlovjubileum er så flott å oppleve. En prest som åpner opp for å bruke teater som element i markeringen, og hvor en hel skole får være med å delta i feiringen, musikalsk og scenisk. Gudstjenesten blir nesten som en forestilling.

Da jeg var liten pleide jeg alltid å få feber 16.mai fordi jeg gledet meg intens til neste dag. Scenefeber har allerede ankommet den fjortende i år. Stor sol, fryd og glede er meldt til dagen!

IMG_0177

 

 

Continue reading...

desember 30, 2013

St.Petersburg har endret seg siden 2002, da jeg sist var her. Nå er det Capuccino, Zara, Gucci og Dior over hele Nevsky Prospect. En fantastisk del av utviklingen er Mariinsky teaterets nye konsertsal, som er en nytelse i god arkitektur i verdensklasse. Hurra for Valery Gergiev! Fikk med meg Anna Netrebko i glitrende Verdi opera, som rørte meg til tårer.

Idag har jeg besøkt Treeninghetskatedralen, hvor jeg fikk bivåne en russisk ortodoks begravelse. Det fascinerende var å se hvor mange ting som foregikk i kirkerommet simultant. Begravelsen fant sted mot kirkens inngangsparti, kirkesang og sermoni i sideskipet, og underveis gikk mennesker i ensomhet rundt og ba sine bønner til de mange ikonene som dekorerte kirkens vegger. Det er godt at kirken kan være åpen for menigheten på alle dager gjennom året, og at man kan finne rom for stille stunder der. Det er synd den norske kirken ikke kan praktisere dette.

Jeg er fascinert over en private fotografiske dokumentasjonen som gjøres med IPhone til enhver tid. Ett av prosjektene mine er nærmt knyttet til IPhone kamera og jeg har den med meg praktisk talt überalles. Et ansikt kan endre seg så veldig, så fort. Ikke bare av steminger i en selv, men av de fysiske omgivelser vi beveger oss i. Jeg blir aldri lei av å betrakte ansikter i alle varianter og utgaver, og nekter å la meg dirigere av den vestlige kulturs skjønnhetsideal akkurat der. Enkelt og greit.

IMG_2322

 

Continue reading...

desember 30, 2013

Jeg bor i et utrolig fint hus i utkanten av Bergen. Det høres ut som jeg skryter, og det gjør jeg forsåvidt også – men av arkitekten bak huset dog: Nils Roar Øvsthus, og av min far som hadde visjoner nok til å la det oppføres. Huset ble tegnet i 1978, og naboene kallte det lenge Kråkeslottet og Nybygget, siden det alltid så ut som et bygg som ikke var helt ferdig. Det er tegnet som et tre etasjes funkis hus – med store vindusflater, mørk trepanel og hvit mur. Innvendig er det røffere enn dagens funkisboliger, som gjerne har glatte hvitmalte flater mot store glassflater. Arkitekten har her brukt brede malte furuplanker som panel på veggene. Plankene er av ulike bredder, og danner et mønster som går igjen i aller rom i huset. Konstruksjonen i bygget vises ved at bærende bjelker er synlige gjennom alle tre etasjer.

Når man går inn i huset i første etasje, følger man en trapp på husets venstre side som går hele veien mot toppetasjen. Vinduene følger en, men de er små, og gir deg muligheter til å følge med i mindre bilder av naturen og trærne idet du nærmest bestiger huset. Idet du kommer til siste trappetrinn, står du over toppen av trekronene, og som en fugl svever du over landskapet. Det fine er at arkitekten har latt huset være i kontakt med fjellet i alle etasjer. Samtidig som man svever litt, er huset trygt fundamentert i grunnen – hele veien.

I øverste etasje er taket helt spesielt. Rommet måler rundt 70 kvadratmeter, og har store vindusflater mot nord, øst og vest. Det er synlige bjelker fra gulv til tak, og over hele takflaten. Panelet som deler inn taket er lagt i tre ulike himmelretninger.  Dette deler naturlig rommet inn i ulike seksjoner.

Jeg blir personlig aldri lei av å se design, kunst eller arkitektur i by-, hverdagsbilder eller landskap. Jeg tror det gjør godt for sinnet å omgi seg med vakre ting. Og det vakre kan man se i det aller enkleste.

Bilde tatt 30.09.2013 kl. 12.44

Continue reading...