Hjem

desember 30, 2013

Jeg bor i et utrolig fint hus i utkanten av Bergen. Det høres ut som jeg skryter, og det gjør jeg forsåvidt også – men av arkitekten bak huset dog: Nils Roar Øvsthus, og av min far som hadde visjoner nok til å la det oppføres. Huset ble tegnet i 1978, og naboene kallte det lenge Kråkeslottet og Nybygget, siden det alltid så ut som et bygg som ikke var helt ferdig. Det er tegnet som et tre etasjes funkis hus – med store vindusflater, mørk trepanel og hvit mur. Innvendig er det røffere enn dagens funkisboliger, som gjerne har glatte hvitmalte flater mot store glassflater. Arkitekten har her brukt brede malte furuplanker som panel på veggene. Plankene er av ulike bredder, og danner et mønster som går igjen i aller rom i huset. Konstruksjonen i bygget vises ved at bærende bjelker er synlige gjennom alle tre etasjer.

Når man går inn i huset i første etasje, følger man en trapp på husets venstre side som går hele veien mot toppetasjen. Vinduene følger en, men de er små, og gir deg muligheter til å følge med i mindre bilder av naturen og trærne idet du nærmest bestiger huset. Idet du kommer til siste trappetrinn, står du over toppen av trekronene, og som en fugl svever du over landskapet. Det fine er at arkitekten har latt huset være i kontakt med fjellet i alle etasjer. Samtidig som man svever litt, er huset trygt fundamentert i grunnen – hele veien.

I øverste etasje er taket helt spesielt. Rommet måler rundt 70 kvadratmeter, og har store vindusflater mot nord, øst og vest. Det er synlige bjelker fra gulv til tak, og over hele takflaten. Panelet som deler inn taket er lagt i tre ulike himmelretninger.  Dette deler naturlig rommet inn i ulike seksjoner.

Jeg blir personlig aldri lei av å se design, kunst eller arkitektur i by-, hverdagsbilder eller landskap. Jeg tror det gjør godt for sinnet å omgi seg med vakre ting. Og det vakre kan man se i det aller enkleste.

Bilde tatt 30.09.2013 kl. 12.44