En velsignet bursdag og London tur

desember 12, 2015

Vetleguten har akkurat fyllt 1 år. Vi feiret i hagen med kake, grilling og sang.  Solen skinte fra blå himmel, og ettermiddagen gikk over i en lun sommerkveld med roseduft som lett parfyme dvelende i luften. I det øyeblikket jeg bar kaken til ham, med det vesle ett tallet godt plassert i marsipanen kjente jeg meg lykkeligere enn noensinne. Livet er så skjørt, men akkurat der og da; så fullkomment. Å få et barn, og feire den første bursdagen hans, se han ta sitt første steg og høre de første ordene hans forme seg litt etter litt. Lykke. Jubilanten selv var ikke like beveget som sin mor over dagen. Han satt som en Paterfamilias ved enden av bordet, spiste marsipankake med hendene, og smilte fornøyd over alle de glade ansiktene som var samlet rundt ham.

Sommeren har ikke bragt det beste været til Vestlandet. Bursdagsfeiringen ble dermed utvidet med en første utenlandstur til London. British Airways bragte oss vakkert frem og tilbake. Og jeg mener virkelig vakkert. Alt fra vennlighet i hver gest, hvite duker på de små klaffebordene ombord i flyet, deilig mat, hjelpsomhet og punktlighet.

Vi ankom London til sol og nydelig sommervær. Og praktfulle byggverk som har vært der i alle dager, som en kontrast til det alltid pulserende, aktive og internasjonale kulturelle miljøet byen byr på. Vi var i Hyde Park og nøt solen i fluktstol, så Alexander McQueen utstillingen Savage Beauty, gikk til nabobygget og kikket på dinosaurer, og var innom den katolske kirken til familemesse søndag morgen. Samme dag var det et årlig sykkelrace i London, slik at hovedgatene var tomme for trafikk. Det var nesten surrealistisk å gå med barn i trille ned Brompton Rd i solskinn uten en eneste bilmotor brummende i bakgrunnen. Mer surrealistisk var kanskje vårt møte med mannen fra Caracas, på fortauet utenfor hotellet i Knightsbridge. Hotellet ligger stille til – i en sidegate med en rekke sjarmerende «townhouses» som huser fastboende. Man møter vanligvis ikke mange på sin vei fra hovedveien inn hit. Vetleguten og jeg hadde vært på tur og kom klatrende ut av en drosje da vi møtte på en eldre distingvert herre med tilbakestrøket hår, syltynn bart, smårøykende på en cigarillos.

 

Eldre distingvert herre: Your niece or nephew? (skarp syd-amerikansk aksent, nikkende til Vetleguten)

Moi-même: No- er, he’s my son! (Gledesutbrudd, men litt fornærmet. Vetleguten en niese??)

Eldre distingvert herre: Oh, my father was also old when he had me. He was eighty four.

Moi-même: Oh. I see. (Noe mindre entuasiatisk. Lurer på om frisøren klippet meg for kort)

På dette tidspunktet kunne samtalen vår endt brått og ubetydelig, med en lett snerrende «I wish you a pleasant day Sir» fra megselv, men noe holdt meg igjen. Denne mannen ville jeg lytte til. Vetleguten og hans gamle mor på snart 83 ble stående.

Eldre distingvert herre: I am from Caracas. My mother and father they had 4 kids. They waited 20 years for me. They prayed in their hearts. And they have always prayed for great things to happen to me. And it has. (Han peker mot hjertet. Han peker mot himmelen.Alt med samme skarpe aksent, men med et dempet tonefall.)

Moi-même: …how wonderful – (lengre kom jeg ikke)

Eldre distingvert herre: I own many restaurants. I have sons. In Caracas they stay, they don’t come back when they grow up, take alle the money, and run off. They stay, with their family. I have been lucky. I pray for things in my heart. And God gives to you when you pray for things that are in your heart. (Han peker mot hjertet mitt)

Moi-même: (litt stotrende som den troende, kristne jeg er – men oppvokst i et norsk sekulært samfunn hvor vi aldri snakker om slike ting på fortauet på en helt vanlig solskinnsdag om sommeren)  I prayed for him (pekende på Vetleguten) and here he is. (Hørtes ikke like flott ut som da Eldre Distingvert herre fra Caracas snakket om disse vakre tingene.)

Eldre distingvert herre: Mashallah! (hånden mot hjertet, deretter mot meg, fremdeles dampende på sin cigarillos, i samme dempede tonefall. Smiler til Vetleguten.)

 

Så var samtalen vår over. En betroelse om Gud, livet, kjærlighet, bønn og håp – alt iløpet av 5 intense minutter på et fortau midt i London.

Noen somre bringer forandring. Forrige juli ble jeg mor. I år har jeg fått feire min sønns 1-års dag. Sommeren har ellers bragt med seg både sol og regn. Glede og sorg. Stillstand og bevegelse. Vi er dynamiske og drives heldigvis fremover. I endring. Med håp i hjertet, med bønn, i glede og takknemlighet.

Og snart er det høst.

IMG_8018