desember 24, 2014

Jeg registrerte plutselig at det var en liten evighet siden jeg hadde skrevet noe bloginnlegg. De siste månedene har jeg befunnet meg i en tilstand av intens kvalme og sterk lykkefølelse. Veldig lykkelig og gravid, med en liten gutt i magen.

Forsiktige planer om utstilling og nye prosjekter er havnet litt på hyllen. Den siste billedserien var ferdig i midten av november, men jeg har valgt å ikke publisere den på sidene mine, og heller vente til det kan stilles ut i en annen kontekst.

Nå brukes tiden til å smile, smile, smile – i verdens beste lykkerus, og kjenne etter forsiktige små bevegelser av nytt liv der inne, som sommerfuglvinger i vårsol.

Continue reading...

desember 14, 2014

Gjennom svangerskapet fortalte mange meg at jeg kom til å bli så utslitt når babyen kom til verden. Barseltiden ville by på minimal søvn, og mye tårer og slit. Resultatet av å høre dette bli fortalt meg fra så mange, var at jeg begynte å kvi meg litt til den første tiden med barnet mitt. For det første fordi jeg skulle bli mor for første gang, og ikke hadde noe særlig barnestellserfaring å snakke om. For de andre, fordi jeg var redd for hvordan jeg skulle håndtere den meget omtalte barseltiden.

Jeg hadde et fantastisk lykkelig svangerskap. Ingen komplikasjoner, og mye glede med usedvanlig godt humør. Jeg nøt de 9 månedene, og kunne sikkert gått gravid i en måned til uten at det ville gjort noe. Babyen min ble født 28.juli. Jeg fikk en strålende tid på fødeavdelingen på Stord Sykehus. Et stort og deilig enerom med utsikt til en nydelig park. Omsorgsfullt personale som viste tålmodighet og  ro gjennom de 5 dagene jeg fikk være der. I Bergen har jeg forstått det slik at det er gjennomsnitts “liggetid” på 2 døgn for de nybakte mødrene på KK. På denne knappe tiden skal man både komme seg etter fødsel, lære å stelle barnet sitt, og få igang ammeprosessen. Det er vanskelig å begripe hvordan dette kan gå til i løpet av 2 døgn for en førstegangsfødende.

På Stord var det roen rundt oppholdet som ga meg og min sønn en god start på barseltiden. Og slik har det fortsatt. Resultatet er at jeg hverken er spesielt trøtt eller sliten nå, og trives så godt med barnet mitt at jeg føler jeg flyter på en sky av intens forelskelse og lykke. Han er selvsagt den skjønneste lille gutten i verden, og jeg kan ikke se meg mett på ham. Noen ganger ser jeg megselv i noen uttrykk han lager, andre ganger ser jeg trekk av mennesker jeg har kjær. Men til sist er han mest lik segselv.

Det er godt å oppleve at ting man får forespeilet som vanskelig og umulig, går bedre enn forventet. Jeg kjenner meg så velsignet heldig, og unner alle fødende  kvinner den samme gleden og omsorgen fra omverden i den første tiden med barnet sitt.IMG_1627

Continue reading...

desember 14, 2014

Like etter jul ifjor ble jeg forespurt om å være med i en komite som skulle tilrettelegge for en lokal feiring av vårt Grunnlovsjubileum. 17.mai feires tradisjonelt sett med en lokal Gudstjeneste, men i år ville presten også inkludere andre innslag som skulle markere dagen ytterligere. Resultatet er blitt en spennende og variert Gudstjeneste som inneholder sang fra elever fra grunnskolen, musikk fra det lokale skolekorpset, og et tableau med 5 deltagende elever i 12 års alderen, som jeg har vært heldig å få iscenesette. Jeg har øvd med elevene på skolen siden mars, og imorgen skal vi ha generalprøve.

På utendørsscenen hvor tabelauet skal fremføres, skal en flink snekker ikveld lage en prosceniumsramme på 5 ganger 2 meter, som vi dekorerer med bjørk. Handlingen skal foregå inne i rammen. Spelet foregår i 1814, og elevene gjør roller som Prins Christian Frederik, Carsten Anker, tjenestejenten Anne, og de to soldatene Hans og Olav. Ettersom dette er et tableau, spiller vi mye på gestikulasjon og mimikk, samtidig som presten leser kommentarene ikledd en tidsriktig prestekjole. Kostymene som er laget spesielt til spillet, er sydd av en fantastisk dyktig skredder. Hun har skapt de fineste frakker til Prinsen og Hr Anker fra Eidsvold. Estetikk er et sterkt scenisk virkemiddel!

I Gudstjenesten markeres «bruddet» i dramaturgien ved både musikk og sceneskifte. En trommevirvel spilles idet elevene kommer ned midtgangen. Spelet foregår på scenen, inne i rammen, mens resten av Gudstjenesten foregår på gulvet foran scenen. Trommen spiller også avslutningsvis idet elevene går av scenen.

Denne formen for feiring av vårt Grunnlovjubileum er så flott å oppleve. En prest som åpner opp for å bruke teater som element i markeringen, og hvor en hel skole får være med å delta i feiringen, musikalsk og scenisk. Gudstjenesten blir nesten som en forestilling.

Da jeg var liten pleide jeg alltid å få feber 16.mai fordi jeg gledet meg intens til neste dag. Scenefeber har allerede ankommet den fjortende i år. Stor sol, fryd og glede er meldt til dagen!

IMG_0177

 

 

Continue reading...

desember 30, 2013

St.Petersburg har endret seg siden 2002, da jeg sist var her. Nå er det Capuccino, Zara, Gucci og Dior over hele Nevsky Prospect. En fantastisk del av utviklingen er Mariinsky teaterets nye konsertsal, som er en nytelse i god arkitektur i verdensklasse. Hurra for Valery Gergiev! Fikk med meg Anna Netrebko i glitrende Verdi opera, som rørte meg til tårer.

Idag har jeg besøkt Treeninghetskatedralen, hvor jeg fikk bivåne en russisk ortodoks begravelse. Det fascinerende var å se hvor mange ting som foregikk i kirkerommet simultant. Begravelsen fant sted mot kirkens inngangsparti, kirkesang og sermoni i sideskipet, og underveis gikk mennesker i ensomhet rundt og ba sine bønner til de mange ikonene som dekorerte kirkens vegger. Det er godt at kirken kan være åpen for menigheten på alle dager gjennom året, og at man kan finne rom for stille stunder der. Det er synd den norske kirken ikke kan praktisere dette.

Jeg er fascinert over en private fotografiske dokumentasjonen som gjøres med IPhone til enhver tid. Ett av prosjektene mine er nærmt knyttet til IPhone kamera og jeg har den med meg praktisk talt überalles. Et ansikt kan endre seg så veldig, så fort. Ikke bare av steminger i en selv, men av de fysiske omgivelser vi beveger oss i. Jeg blir aldri lei av å betrakte ansikter i alle varianter og utgaver, og nekter å la meg dirigere av den vestlige kulturs skjønnhetsideal akkurat der. Enkelt og greit.

IMG_2322

 

Continue reading...

desember 30, 2013

Jeg bor i et utrolig fint hus i utkanten av Bergen. Det høres ut som jeg skryter, og det gjør jeg forsåvidt også – men av arkitekten bak huset dog: Nils Roar Øvsthus, og av min far som hadde visjoner nok til å la det oppføres. Huset ble tegnet i 1978, og naboene kallte det lenge Kråkeslottet og Nybygget, siden det alltid så ut som et bygg som ikke var helt ferdig. Det er tegnet som et tre etasjes funkis hus – med store vindusflater, mørk trepanel og hvit mur. Innvendig er det røffere enn dagens funkisboliger, som gjerne har glatte hvitmalte flater mot store glassflater. Arkitekten har her brukt brede malte furuplanker som panel på veggene. Plankene er av ulike bredder, og danner et mønster som går igjen i aller rom i huset. Konstruksjonen i bygget vises ved at bærende bjelker er synlige gjennom alle tre etasjer.

Når man går inn i huset i første etasje, følger man en trapp på husets venstre side som går hele veien mot toppetasjen. Vinduene følger en, men de er små, og gir deg muligheter til å følge med i mindre bilder av naturen og trærne idet du nærmest bestiger huset. Idet du kommer til siste trappetrinn, står du over toppen av trekronene, og som en fugl svever du over landskapet. Det fine er at arkitekten har latt huset være i kontakt med fjellet i alle etasjer. Samtidig som man svever litt, er huset trygt fundamentert i grunnen – hele veien.

I øverste etasje er taket helt spesielt. Rommet måler rundt 70 kvadratmeter, og har store vindusflater mot nord, øst og vest. Det er synlige bjelker fra gulv til tak, og over hele takflaten. Panelet som deler inn taket er lagt i tre ulike himmelretninger.  Dette deler naturlig rommet inn i ulike seksjoner.

Jeg blir personlig aldri lei av å se design, kunst eller arkitektur i by-, hverdagsbilder eller landskap. Jeg tror det gjør godt for sinnet å omgi seg med vakre ting. Og det vakre kan man se i det aller enkleste.

Bilde tatt 30.09.2013 kl. 12.44

Continue reading...

desember 29, 2013

Olsok feirer jeg hvert år. Det er jo først og fremst en religiøs markering av Olav den Helliges dødsdag, men for meg blir det også en markering av sommerens høydepunkt. Alt blomstrer, dagene og nettene er varme, og naturen blir liksom ikke vakrere og tettere av farger og dufter enn akkurat nå. Lykke.

I studio igår avsluttet jeg arbeidet med første bilde av en ny serie. Det er 3 iscenesatte selv portrett. Som oftest er bildene som jeg tar et resultat av smertefulle prosseser i livet. Første skissene som jeg gjør kjennes alltid befriende. Men selve fotograferingen, og spesielt selvportrettene, blir ofte en super sterk repetisjon av alt det negative. Noen ganger klarer jeg ikke se på første rekken av opptak før dager etterpå. Olsok morgen har jeg dradd megselv til maskinen og tvunget blikket på resultatet. Jeg fant ett som funker, men imorgen er det på an igjen med en ny runde. Det blir bra til slutt.

Idag har jeg holdt tradisjonell Olsok fest på Mosterhamn. Det har vært lummert ute i dag, så alle vinduene var åpne i stuen, og vi fikk med oss torden og hissig nedbør i sommerkvelden. Min favorittprest fra Moster var en av gjestene, og ledet alle  i rock around the clock, mens vi danset på stolene. Dette høres ut som en gigantisk klisje, but it is all true. Tro det eller ei. IMG_4018

Continue reading...

desember 29, 2013

Den siste billedserien jeg holder på med, begynner å ta form. To av bildene er ferdige. Forleden var jeg på teateret og fikk låne parykk og kostyme til bilde nr.3. Det er første gang jeg lager en hel serie hvor jeg iscenesetter megselv, og bruker kostymer i prosessen. Mye av tematikk dreier seg om kjønn, identitet og roller og hvordan samfunnet påvirker det enkelte mennesket gjennom en rekke ulike sosialiseringsprosesser. Min billedverden bærer gjerne preg av fremmedgjøring, hvor scenene skildrer figurer i avstand til samfunn og medmennesker. Det er en mer krevende prosess å selv være endel av bildet, enn å kun være den iscenesettende fotografen jeg har vært tidligere. Men det kjennes mye mer riktig ut.

 

 

 

Continue reading...

desember 27, 2013

En mikroskopisk kattepus har funnet veien til mitt hjem og hjerte de siste ukene. Hun ble dumpet foran døren til Stord Dyreklinikk sammen med sin kattemor og 3 andre pusesøsken i sommer. Jeg har vært så heldig å få lov å ta vare på en av dem. Hun fikk navnet Lucy.

Lucy er supersøt. Hun er fryktelig glad og nysjerrig og finner glede i absolutt alt. Alt skal utforskes. Alle skal snuses på og alle skal få kos og klem av henne. Hun har levd 10 uker på denne jorden og er mer glad og takknemlig for alt som finnes her omkring, enn noen annet menneske eller dyr jeg har hatt gleden av  å møte noensinne. Og jeg smiler hver gang jeg ser henne, og blir glad helt inn i hjertet.

Jeg har brydd meg om dyr litt mer enn gjennomsnittlig en stund, og er ofte overrasket over hvor mange negative kommentarer jeg får fra mine omgivelser, om det faktum at jeg tar vare på dyr. Folk har en tendens til å hisse seg opp og bli ill-sinte, og vil gjerne ta innersvingen på meg i diskusjoner om dyrevern. Jeg har ofte lurt på hvorfor. Jeg har en flott venninde som heter Maren. Hun sa til meg så ofte, da en ny katt fant sin vei inn i hjemmet mitt: «Så godt at noen bryr seg om dyrene.» For en nydelig kommentar å komme med! Maren er et vidunderlig menneske, som alltid klarer å se det positive i ting. Hurra!

Der er mange mennesker som arbeider for dyrenes vel i Norge idag. Jeg bestemte meg tidlig for å gi det jeg kan av penger utelukkende til dyrevernsarbeid,  og sprer ordet til så mange som jeg kan. De fortjener hvert øre de kan få. Dyrebeskyttelsen, Noah og Dyrevernalliansen er alle foreninger stappfull av de flinkeste folk som arbeider kontinuerlig for å sette dyrenes verd på agenda. Igjen; hurra for dem!

Lucy løper nå over tastaturet og vil åpenbart ha et ord med i laget. Se hvor fin hun er på bildet!

IMG_6194

 

Continue reading...

desember 25, 2013

I 1588 havarerer et skip kallt «Santiago» nær land ved Mosterhamn på Bømlo. Skipet er på vei til England og er en del av den spanske armada. Historien om hva som kunne ha skjedd, skriver jeg for tiden, på oppdrag fra Dynamiske Mosterhamn. Vi har valgt å ikke la dette bli et historisk drama, men trekke ut tematikk og la historien spinne rundt de mer tidløse spørsmål en slik begivenhet kan føre med seg. Håper at alt skal være ferdig skrevet, finansiert og presentabelt som manus for scenisk fremførelse, innen våren 2014.

Idag har jeg fått en hyggelig melding fra et Master program i kunstfoto i ved en skole New York. Jeg skal mest sannsyneligvis følge et program med veiledning 1-2 ganger i måneden gjennom 2 semestre, og arbeide mot en utstilling her hjemme, mot slutten av 2014. Det er en så god følelse å få seriøse og fine tilbakmeldinger på bildene mine. Kan leve lenge på det.

Jeg lytter mye til musikk når jeg arbeider med billedprosjekt. Gjennom arbeidet med den siste serien har M83 sin Outro fulgt meg:

I’m the king of my own land.

Facing tempest of dust, I’ll fight until the end.

Creatures of my dreams raise up and dance with me!

Now and forever, I’m your king!

Eminent tekst, og utrolig, utrolig, utrolig kul og vakker musikk. Kunne ikke levd uten bilder, musikk og ord. Men bilder er absolutt mitt førstevalg. Jeg både uttrykker og forstår mye bedre det visuelle språket enn noe annet.

 

Continue reading...

desember 24, 2013

Heftig anbefalt av kunstakademisk über-cool venninde Annette, dro jeg til Oslo for å besøke Astrup Fearnley museets utstilling av Cindy Shermans fotografier: Untitled Horrors. Vettskremt kusine Trine fra hovedstaden ble dratt med og visste ikke hva hun gikk til. Shermans bilder er ofte store formater, tett komponert, direkte i uttrykket og groteske  – og men så utrolig, utrolig vidunderlig bra. Iscenesatt, nakent, brutalt ærlig, og samtidig vakkert. Inspirert til tusen drar jeg tilbake til regnbyen Bergen – eller var det sommer og sol nå?

Continue reading...